Nydelige spareribs

mandag 21. mai 2018


Vi har hatt noen fantastiske dager i mai her i Tromsø - nå krysser vi fingrene for veldig bra dager fremover også når vi skal reise på fotball-turnering til helgen. I finværet har vi brukt litt tid ute på verandaen og i hagen - og da fått grillet en del og da på Treagergrillen vi kjøpte i fjor høst. Og hvis du griller med pelletsgrill så vil jeg komme med tips om hva du bør putte på grillen nå.


Vi er så heldig at vi har Eide Handel i gangavstand fra her vi bor. Du så de kanskje på TV for noen måneder siden ? Der har vi en stor ferskvaredisk med masse god mat. Vi kjøpte for noen dager siden fersk spareribs uten noe som helst krydder el. De du kjøper i vanlig butikk er ofte ferdig krydret og du lage de som souse vide - og jeg er ikke så stor fan av det. Men disse her ble sinnsykt gode !


Vi brukte Eide handel sin egen grillrubb - vi har en egenkombinert en også, men det er litt sterk for ungene. Og så koset de seg på grillen i 3-4 timer.


Og vi smurte dem så inn i en deeeeeilig bbq-saus før det bare var å sette i gang med gildet. FAAAANTASTISK godt!

Ja, og forresten: God overstått 17.mai (noen dager på etterskudd). 


Med angst i bagasjen.

fredag 18. mai 2018

Jeg har ruget på ett innlegg i en del måneder nå - jeg skrev det faktisk forrige sommerferie. Jeg viste ikke helt om jeg noen gang skulle dele det med mine lesere. Det er personlig - men samtidig noe som er naturlig. Jeg deler kanskje normalt ikke slikt. Jeg kunne nok skrevet veldig masse her inne som hadde vært direkte clickbaits, politisk engasjerte innlegg eller bevist provoserende innlegg. Men dette er ikke en slik blogg. Og jeg er på ingen måte avhengig av leserne som klikker på slike innlegg-

Det er ikke det at jeg ikke kan provosere, for det kan jeg. Det er heller ikke slik at jeg ikke er politisk engasjert eller på annen måte er engasjert i samfunnet for det er jeg også. Men jeg deler langt fra alt. Jeg kommer aldri til å legge ut ting som skader meg eller min familie, eller noen av våre arbeidsforhold. Det jeg kan si er at jeg har masse meninger og deler de gladelig IRL, og unngår ikke konfrontasjoner eller diskusjoner bare for å unngå de. Jeg er med i bydelsrådet, jobber med en kanskje litt atypisk jurist-jobb hvor det meste handler om barn og unge, jeg er ok-miljøbevist (har hatt barn som har brukt tøybleier, prøver å gjøre smarte valg for å kaste minst mulig, sykler til jobb og handler lite unødvendige klær mv.). Jeg er frivillig engasjert for barne- og ungdomsfotball (og kanskje spesielt for jenter som spiller fotball). Jeg ER engasjert og mener mye. Men deler kanskje ikke så mye av dette her. Men nå kommer likevel et personlig innlegg fra i fjor sommer:

"Sånn midt mellom alle ferie-innleggene tenker jeg å dele et litt tyngre innlegg. Litt mer alvorlig. Men når jeg for en gang skyld sitter helt i ro og får tenkt litt så tenker jeg at det kan være greit å fortelle litt av bakgrunnen for hvorfor vi reiser mye - men samtidig ikke reiser på ferier der vi ligger på stranden og marinerer i ukesvis. Dette blir et personlig innlegg jeg har brygget på i årevis. Mange tenker på meg som en sterk person. Og det er jeg nok. Jeg kan være beinhard. Prinsippfast som bare fy. Jeg kan nærmest jobb meg halvt ihjel for å få alt jeg vil ha på plass. Men det betyr ikke at jeg takler alt.




Jeg har alltid tenkt at det er greit å snakke og skrive om de vanskelige tingene i livet. Hvorfor ikke liksom ? Det er jo en kjensgjerning at det er veldig mange som ikke alltid har det bra eller enkelt. Det gjør meg ikke svak. Men min erfaring er at det kan være en slags trøst - eller hjelp på en måte å høre om andre som opplever lignende og som forteller om dette. Og som forteller om at det kan gå bra. Da kan man få en følelse av håp om at det kan gå greit hvis man bare jobber med det vanskelige. Derfor tenker jeg i dag  å fortelle om mine opplevelser. Kanskje ikke så inngående som jeg skulle ønske - for det er veldig personlig - men nok. Jeg skal forteller om det å reise med angsten i bagasjen.

For noen år siden var det en rekke hendelser som rokket mye om i livet mitt. Hvorfor det ble slik er en egen historie som mange opplever i dag, men som ikke er passende å skrive om her. Men slik var det i alle fall. Opplevelser i livet kan herje mye med oss mennesker - noen gang kan det være for mye for mange av oss. Jeg endte opp med en depresjon. Det er som de sier: Det er ikke en svakhet å oppleve noe slikt - bare når noen har holdt for lenge på noe som ikke fungerer. Tallene viser jo at enormt mange av oss faktisk opplever dette en gang i løpet av livet. Det er for veldig mange knyttet til mye skam. Det burde ikke være det, men det er en gang slik. Og ved tanke på hvordan en føler seg når en er i den situasjonen så er det ikke så rart. Det er ingen tvil: Det var det mest forferdelige og tyngste jeg personlig har opplevd i hele mitt liv. Enkelt og greit. Men samtidig så vanskelig. Som legen min sa: Ja, testene viser at dette er snakk om en moderat depresjon. Det betyr at du får hjelp. Psykolog. Medisiner.




Jeg er likevel en teoretiker. Her var det en "feil i systemet" - slik jeg tolket det iallfall. Jeg hadde det jo ikke fælt i livet. Hvorfor meg, egentlig ? Jeg testet psykolog. Det fungerer sikkert for mange. Men altså. Spørsmål om barndom osv. Det hjalp meg ikke stort. Jeg hadde heller ingen planer om å ta antidepressiva (som jeg både fikk utskrevet og hentet på apoteket, men ligger helt ubrukt bak i skapet) - i mitt hode ville det jo oppstå et problem når man en gang skulle slutte på dette. Og bivirkninger. Nei takk. Det som virkelig hjalp var at min lege heller hadde faste samtaler med meg der vi gikk i detalj gjennom hvordan JEG kunne få en depresjon. Altså - rent medisinsk. Hva skjedde i kroppen og hodet når noe slik skjer - og hva kunne jeg gjøre rent praktisk for å "rette opp" dette. Legen forklarte om stoffene i hodet og hva som var i ubalanse. Ja, legen laget til og med alternative tegninger ift. behandling med medisin vs. ikke medisin osv. Og han kunne forsikre at dette kom til å gå bra. Vi gikk gjennom alle reaksjonene mine, handlinger osv. for å analysere de som normale reaksjoner. Det jeg gjorde for å få "stoffene" i balanse igjen var faktisk å trene. Ikke mye - men litt. Nesten hver dag. Gå turer ute. Når det ikke gikk: Gå tur på tredemøllen hjemme. Se filmer som var "glade". Prøve å få matlyst igjen. Prøve å sove mye, men ikke for mye. Ikke isolere seg. Og etterhvert greide jeg å gjøre mer og mer. Lese natta-historie for ungene igjen. Dra på butikken. Ja, litt etter litt. Det gikk altså bra. Det tok noen måneder, vell nærmere bestemt nesten ett år. Men det gikk bra. Jeg lærte utrolig mye om meg selv og om kroppen min. Så dere: Det kan gå bra. Ikke bli redd når jeg sier at det tok meg nesten ett år på å bli tilnærmet bra igjen (Elise i en ny pakke). Det var andre forhold rundt dette som gjorde at det tok litt lengre tid - og jeg hadde det ikke like ille hele veien. Det gikk sakte men sikkert bedre og bedre. Det som ikke fungerer: Press og stress. Punktum.

Men det som nok sitter lengre i meg er det som gjerne kommer hånd-i hånd med en depresjon: Angst. Hva som kom først vites ikke. Men dette var bundet tett opp til de negative hendelsene/opplevelsene jeg hadde for flere år siden. Dette tok det enda lengre tid å jobbe med for å få det tilnærmet bra. Og dette er nok enda noe som sitter fast i noen situasjoner. Ja, angsten oppsto i forbindelse med opplevelsene jeg hadde - men så er det jo slik med dette kan for bre seg videre i andre situasjoner. Så da jeg var på Tyrkia-ferie med familien for flere år siden så opplevde jeg på vei hjem det som for meg endret livet mitt: et angstanfall. Herregud hvor forferdelig det var. På en fremmed plass. Med familien min. Etter dette har jeg ikke hatt flere slike - men som mange andre i en slik situasjon fikk jeg etterhvert redsel for angsten. Redd for å oppleve noe slikt igjen, rett og slett. Livredd. Og så gikk jeg rundt å kjente på følelsen, typ: "Hmm... kjenner jeg på kroppen min nå i denne situasjonen jeg ikke kan komme meg ut av (f.eks. kinobesøk) noen av de samme symptomene som jeg opplevde da ?". Og da begynte kroppen og generere de symptomene da. Igjen kicket den teoretiske Elise inn. Dette måtte jeg finne ut av for å faktisk håndtere det riktig. Det er noe som heter angst-sirkel. Og trikset er å bryte denne. Lettere sagt enn gjort - men her jobbet jeg knallhardt med meg selv. Når du lærer og kjenne deg selv og kroppen (hodet) ditt så godt som jeg gjorde gjennom dette så går det etterhvert greit å "ufarliggjøre" symptomene. For eksempel: Ok, nå begynner pulsen og øke. Jeg kjenner det begynner å prikke i fingrene og kvalmen kommer. Herregud, nå kommer jeg til å spy ! Etter x antall slike situasjonen så greier den rasjonelle delen av meg bare å si: Pust med magen. Du kommer ikke til å spy. Dette skjer hver gang, og du har enda ikke spydd i slike situasjoner. Og vet du hva ? Omså du spyr så går det helt fint det også ! Hva så liksom?




Etter masse jobb gikk det etterhvert ganske fint med meg. Jeg har nå i årevis greid meg helt fint i alle situasjoner. Jobb, sosialt, familie. All good ! Men en ting som jeg enda sliter med: Reising. Og det er jo bare helt idiotisk, sant ! Jeg ELSKER jo å oppleve ting sammen med familien min. Så jeg presser meg til reising, for jeg vet at når vi gjør "det riktig" så er det fantastisk. Men når jeg er på ferie/reising så jobber kroppen min på høygir. Det er en utrygg situasjon for meg. En situasjon jeg normalt burde slappe av og nyte. Men den gang ei. Selvfølgelig nyter jeg - for det meste. Jeg jobber hardt for å greie det. Men hvis du putter meg på en strand i dagevis. DA sier det stopp. Det greier jeg ikke. Jeg blir irritert og urolig. Jeg må være i bevegelse, jeg må ha en plan. Jeg er urolig inni meg kanskje 40 % av tiden på ferie - men når vi er i aktivitet: Parker, byer, opplevelser osv. så går det helt fint ! Og heldigvis digger familien dette like mye som meg.

Flyturene er det aller verste. Jeg fordrar de ikke ! Jeg jobber da så hardt med meg selv at du skulle bare vist. Og før flyturene gruer jeg meg i flere dager. Ergo: Bobil, bilferie osv. Men for noen år siden booket vi fly til London. En plass jeg VELDIG gjerne ville til. Herregud som jeg gledet meg. Og herregud som jeg gruet meg. Det var første gang jeg skulle fly på flere år. Fordi jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle ødelegge for oss. For vi skal oppleve alt vi vil sammen. Etter det har jeg flydd en del. Det går som jeg skriver: greit. Det er et nødvendig onde for å oppleve det vi vil.

Det ultimate målet: Drømmeferien til USA. Det store hinderet i tillegg til at det koster en halv formue: Den lange flyturen. Jeg jobber med tanken. Håper det går greit. Vi får se.

Hva er det egentlig jeg vil formidle ? Egentlig forklare hvorfor vi ferierer slik vi gjør. Men mest av alt til de som måtte oppleve noe tilsvarende: Det går fint etterhvert. Hold ut."

Ja, så det var innlegget jeg har ruget på. Og det jeg sier er dersom du opplever noe slik så vil det gå fint. Det vil ta litt tid, men hvis du jobber med deg selv vil du kunne komme veldig styrket ut på andre siden. Jeg har ingen problem med å snakke om dette til alle som vil den dag i dag. Jeg føler ingen skam rundt å ha opplevd dette. Bare en erkjennelse om at livet ikke alltid er rosenrødt. Ha en fin dag dere!

Hit "play" again.

mandag 14. mai 2018

Det har vært stille i over to uker herfra nå. Grunnen: For mye av livet på en og samme gang. Endring av rute og våren som har kommet. Jeg har brukt to uker på å "lade" litt. Bare hatt alt det normale med en meget hektisk jobb og livet hjemme med alt dere vet følger med der. Og så vi faktisk brukt to uker på  å komme i gang med sykling til og fra jobb. Det har vært to uker med vondt i stjerten - men når går det seg til. Det er jo nesten 3 mil og sykle frem og tilbake hver dag - så litt vondter skal det vell være/har det vært. Men jeg digger det ! Iallfall nå som været er på topp. Hvordan det blir når det er lengre perioder med drittvær får vi ta når det kommer. Men inntil videre er det bare topp ! Det krever dog en del av oss i forhold til planlegging av hverdagen, men det er vi jo vant til. Ta ut litt treningstid, handle for 2-3-4 uker om gangen. Pakke ned alt vi trenger til oss og ungene om kvelden osv. Vi må stå opp litt tidligere og vi sykler hjemmefra ca. klokken 0700.

Jeg tenker å lage ett innlegg med litt informasjon om sykkel-pendling med utstyr, spillelister osv. når jeg får tatt litt flere bilder.

Men etter to uker med avkobling (i den grad vi kan kalle det for avkobling med to fotball-lag +++) kan jeg vell bare si at livet smiler litt akkurat nå. Og det kjennes veldig godt.


Ja, og ellers er vell alt som normalt. Hun over her har fått nytt blå-ansikt på fotballtreningen. Hun er tøff sånn - og nå har det gått nesten helt bort. Heldigvis. Er strengt tatt 6. gangen på ett halvår, så da holder det tenker jeg.

Nå er det tre dager med foreldremøte, 2 kamper, 3 treninger, søppelplukke-dugnad, ordning av pass og omsøm av Hilde sin fantasidrakt før 17. mai kommer på torsdag. Men SÅ er det langhelg - og det blir himla godt. Jeg liker mai 2018 jeg !





Jeg må sy ut overdelen litt i år siden hun har vokst litt - men hun gleder seg til å bruke den i år igjen.






by mlekoshi