Du og meg

onsdag 25. oktober 2017



Du og meg jenta mi. Ingen filter. Ingen sminke. Bare oss.


Tenåringer er vanskelige - for oss foreldre. Tenåringen er ikke vanskelig for seg selv. Han/hun opplever nok en del nye følelser og vanskelige situasjoner - men tenåringen er i utgangspunktet ikke i konflikt. De prøver bare å finne seg selv og hva de er - og da bruker de oss (fortvilte og forvirrede) foreldre for å komme dit da. Akkurat dette er nok veldig tøft for veldig mange av oss tenåringsforeldre. Meg selv inkludert. Nå oppdager vi voksne nye sider med oss selv og hos hverandre - i krangel etter krangel. Tenåringen er med på å få frem våre minst sjarmerende sider hver dag. For helt frem til tenårene så gikk jo alt som smurt - vi var bare litt trøtte og slitne innimellom. Og ikke minst: Nå oppdager vi hvor stor tenåringen er - tenk snart er hun så stor at hun skal ta store valg, og etter hvert flytte ut hjemmefra. Nå har jo tenåringen vår en lillebror som enda har en stund til han er i samme situasjon, men om ikke så altfor mange år skal de flytte hjemmefra. Hva gjør vi da ? Vi som fikk barn tidlig. Skal det bare være oss da - eller skal vi gjøre som flere rundt oss gjør: Får en attpåklatt. Nei, vi skal altså ikke få en attpåklatt. Tanken på våkenetter, bleier og barnehage igjen er ikke så fristende nå.


Men tilbake til tenåringen. Jeg har ikke noen fasit på hva som er lurt og hva som fungerer. Men jeg har erfart at det å ha tenåring tar innmari mye mer tid enn man skulle tro. Alle prosesser skal diskuteres. Ingenting godtas uten en diskusjon. Vi voksne prøver å ha kontroll på alt - og rett og slett guide barna gjennom alt de skal gjøre med veiledning og råd. Men som tenåringsforeldre er det ikke alltid vi kommer i posisjon til å gjøre nettopp det. Vi må slippe mer kontrollen. Vi får ikke vite like mye. Vi må likevel være der å prøve. Gi litt slipp - men blande oss akkurat passe mye. Vi setter grenser enda mer enn før - det er sikkert fordi at vi blir testet på det hver eneste dag. Men akkurat nå må vi stole mye på at verdiene vi gjennom årene skal hjelpe tenåringen til å ta gode valg. Og når tenåringen tar ikke-så-gode valg skal vi likevel være der. Klart jeg blir sint - og jeg sier det til tenåringen også. Jeg tenker at det er likesågreit. Sikkert ikke helt det du skal gjøre - men for oss så fungerer det greit. Vår tenåring er nok i overkant oppgitt over at vi vil blande oss i alt ja - og at mamma spør og graver. Men hun vet i alle fall at vi BRYR oss masse. For vi forteller henne hele tiden hvorfor vi spør og "blander" oss i mye. Vi prøver å gå foran med gode eksempler - men forteller også tenåringen om dårlige valg vi har gjort og hva vi ville gjort hvis vi skulle valgt på nytt. Vi prøver å vise tenåringen at vi jobber hardt for å oppnå det vi gjør - men snakker ofte om at vårt "liv" ikke nødvendigvis det hun trenger å velge for å være lykkelig når hun blir voksen.


Hva vi kan bli flinkere på ? Kanskje høre enda mer på tenåringen vår. Selv om hun ikke får viljene sin så skal vi høre hva hun mener - og forklare hvorfor det blir som det blir. Du får vite mye fornuftig hvis du snakker med en tenåring. Hvis du virkelig setter deg ned å snakker med tenåringen. Du får helt sikkert noen vanskelige spørsmål - og det er jo bra ! Plutselig har du en veldig reflektert og interessant samtalepartner i hus (sånn i tillegg til din eventuelle partner..).


Vi møter oss selv i døren med tenåringen vår. Hver. Eneste. Dag. Det er slitsomt, det var uforventet og det tar tid. Jeg blir ofte sint, barnslig, irritert osv. i disse situasjonene. De kommer jo som regel når det overhode ikke passer eller er tid til det. Når jeg er stresset på vei til jobb så takler jeg det dårligere enn hvis det er på en avslappet ettermiddag der vi har god tid. Sånn er det bare. Jeg tror likevel det viktigste er at tenåringen vet at hun har en plass hun kan komme - og at vi er der for henne selv når det er vanskelig. Og at vi prøver å ikke øke på prestasjonspresset hun nok opplever i samfunnet i dag. Ikke sette urealistiske mål - men samtidig jobbe hardt. Ja, og rose der det skal roses, og ikke bare fokusere på det som ikke er gjort osv. Det må vi nok jobbe mere med. Men det er sannelig ikke enkelt. Samtidig er det utrolig givende.


Det er nok mange av oss som føler det slik - og mange av oss har nok glemt hvordan det var for oss selv. Her skrev jeg ett innlegg om å snakke med barnet ditt i forhold til mobbing. Kan være greit for noe å tenke over det også. It takes a whole village to raise a child.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

by mlekoshi